paa ville vegar

Takk for følget paa ville vegar!

2009-04-19T02:56:00.005+02:00

Jeg har sagt hade til mine små helter, noe som var en trist affære. Den siste tida blir det tur til Machu Picchu og om under to uker er jeg hjemme.

I første blogginnlegg skreiv jeg at jeg sikkert kom til å lære mer av barna enn de kom til å lære av meg. Spådommen har absolutt vist seg å være rett. Siste input kom fra Israel:

”Veit du hva, Vegard? Det vil alltid være noen som er bedre enn en selv. Du må ikke være så redd for å hive deg utpå selv om du er sammen med folk som er mye flinkere.”

Jeg er kjempeglad for alt jeg har fått lære av barna, og for at jeg har kunnet dele noen inntrykk med dere. Fra nå av blir det stille på bloggen. TUSEN takk for at du har titta innom!
.

To påsker

2009-04-10T16:35:00.002+02:00

Joaquin, Alalay

På skjærtorsdag dro vi på gata i La Paz for å henge med barna som bor ute. Først traff vi en gategutt vi har blitt godt kjent med, skopusseren Felix. Julia, en herlig volontør fra Tyskland, satt i gang å pusse skoene til skopusseren. Mange forbipasserende måtte le da de så en blond europeer pusse skoene til en fillete bolivianer. Etterpå delte vi ut brød og sjokolademelk. Det strømte til med gatebarn, over 30 stykker på en gang. De yngste var fire år gamle. Det er ufattelig trist at uskyldige, små barn må lide for at vi rikinger i vesten skal kunne fråtse i goder.

På første påskedag skal vi til et badebasseng med barna på Alalay. Det blir garantert massevis av gigasmil! Desto lengre jeg er på Alalay, desto mer innser jeg hvilken fantastisk forandring barna der går gjennom. Fra å være gatebarn til å ha et hjem, gå på skole og ha masse framtidsutsikter. De siste sju månedene har vist meg at det virkelig finnes håp. Fra nå av får ingen fortelle meg at det ikke nytter uten å få en heftig lekse i retur.

Det slo meg at denne påskefortellingen kunne minne om en annen påskefortelling…

Guros malekrok

2009-04-06T16:17:00.011+02:00

Guro skal lage utstilling, og barna har fått i oppgave å male seg selv.
.

.

.

.

Når en er ti år og husfar…

2009-04-04T03:39:00.007+02:00

.

… kan det være fristende å la rot være rot …

Portretter av mine 11 små helter

2009-03-26T14:38:00.012+01:00

.

Joel - Luringen

Wilson - Smileren

Vicente - Latterkula

Adan - Spretterten

Kristian - Dansekongen

Dorian - Tenkeren

Israel - Godingen

Efrain - Sjefen

Isaias - Rapperen

Marco - Musikeren

Jorge - Lytteren

Førtibarnsfar

2009-03-22T00:56:00.004+01:00

På torsdag var det boliviansk farsdag. Noe som er litt av en fest. Alle fedre blir invitert til skolen, og rektor holder tale om hvor viktig far er i alle familier. Det er ikke veldig stas for de som ikke har noen far. Noe som gjaldt førti Alalay – barn på den ene skolen. Jeg blei spurt om å være pappa.

Flere hundre barn stilte opp på skoleplassen, og foran dem stod stoler til alle fedrene, skikkelige hedersplasser. Det var ikke vanskelig å oppdage en platinablond hottentott i rekken med arbeidskarer fra den bolivianske bygda.

Mørkebrunt, rynkete fjes – svart, kort hår - rutete skjorte - vest * 15
Solbrent babyansikt - fregner - langt, kritthvitt hår - hettegenser *1
Mørkebrunt, rynkete fjes – svart, kort hår - rutete skjorte - vest * 25

Da diverse samfunnstopper kom for å gratulere og hive ris over oss, så de rart på den lyse hottentotten. Jeg smilte og sa jeg var førtibarnsfar i relativt ung alder.
.

En god nyhet

2009-03-21T03:53:00.000+01:00

Gutten som stakk av sist uke er fortsatt på Alalay. På tirsdag starta han et band; med sang, gitar, mimegitar og rocka panfløyte. Vi har kjøpt ny gitar til de og gutten sier at den må passes på ”som om det var dama di”. Alt peker mot at det kjente smilet blir å se på Alalay i lang tid framover.

Min verste kveld og beste morgen

2009-03-13T18:36:00.010+01:00

Hver dag møter et par smilende øyne oss på Alalay. De tilhører en godgutt som alltid slår følge dit vi skal. På søndag var de smilende øynene borte etter å ha vært der i over to år. Porten til Alalay er åpen, og hvis noen vil dra er det ikke noe som hindrer dem.

Onsdag ble gutten funnet på gata. Han var en annen: Skitten og kald. Skoene hadde han solgt, slik at han bare gikk i sokkene. Han hadde bodd tre netter ute, sovet totalt 2 timer og sniffet lim.

Sammen med sosialarbeideren dro han tilbake til Alalay. Men rett utenfor porten løp han av gårde nok en gang.

Guro og jeg dro for å lete sammen med de to brødrene til gutten. Vi ville ikke fange ham, men så gjerne snakke med han før han bestemte seg for å leve resten av livet på gata. Vi satte oss i en minibuss, og etter fem minutter så vi han i et vegkryss.

De smilende øynene var forvandlet til to livredde øyne. Et sekund stod alt stille. Før gutten kastet seg rundt og spurtet av gårde.

Vi fulgte etter, spurtende, i mer enn et kvarter. Men plutselig var han borte.

Vi lette lenge, spesielt mye i krattet som var langs vegen. Jeg oppdaget noe som beveget seg noen meter unna. Gutten så meg og hoppet ut av krattet før han sprang alt han var god for. Jeg etter.

Han tok av oppover en bratt sideveg. Jeg kom litt og litt nærmere. Da jeg var en meter bak var han så sliten at han slang seg ned på bakken. Jeg satt meg ved siden av. Vi var begge tungpustet.

Etter hvert kom Guro også. Vi hørte på alt hva han hadde å si. Han ville dra fordi det var kjedelig på Alalay. Han ville ha muligheten til å være alene. Ha friheten på gata og være med vennene der i stedet.

Vi fortalte hvor glad vi var i han. Hvor viktig han var for brødrene sine og for hele Alalay-familien. Uerstattelig! Og hvor mange talenter og muligheter han hadde.

Etter å ha snakket med han en time spurte vi om vi skulle gå tilbake til Alalay. Vi ruslet sammen hjemover. Det var blitt mørkt.

Morgenen etter var lillebroren rød i øynene og utrolig redd for at broren hadde dratt i løpet av natta. Jeg fulgte han til huset der storebror bodde, og vi tittet inn på soverommet. Der sov han under en stor dyne. Plutselig holdt han begge armene opp fra dynen og så på lillebroren med sine gamle, smilende øyne. Guttungen tuslet forsiktig bort til senga og forsvant inn i storebrors armer.

Årsplan til en hverdagsengel

2009-03-07T03:57:00.007+01:00

Yrke: Sosialarbeider på Alalay
Ferieuker: 0
Blomsterbuketter: 0
Heder og ære: 0
Ansvarsfelt: All skoleoppfølging, all familieoppfølging
Ansvar for antall barn: 56
Arbeidstid: 9- 18 (med 2 ½ times kjøring i minibuss før og etter)
Vanlige arbeidsoppgaver:
-Foreldremøter
-Sortering av kladdebøker
-Spørre seg fram i nabolag etter ukjente fedre
-Ta i mot slektninger som besøker barna
-Samtaler i alkoholiserte hjem
Takk: Aggressive mødre som beskylder henne for å ha stålet barna deres

Bak smilende øyne finnes en dame som gleder seg stort over å kunne bruke livet sitt til å hjelpe barn ut av fattigdommen. Hennes beste stunder er med glade småjenter på fanget. Vicky er et forbilde av dimensjoner!

Ein lukkeleg småbrukarson

2009-02-27T23:54:00.005+01:00

Jeg kunne jeg ikke hatt det bedre her jeg er!
Er takknemmelig for å:

lære massevis
ha småkarer rundt meg med store smil

kunne glede meg til å se igjen kjente og kjære
vite hva jeg vil gjøre åra framover, og ha mulighet til å gjennomføre det

Jeg er heldig. Skulle ønske alle med boliviansk eller ugandisk etternavn kunne hatt samme muligheter som han ved navn Sørensen.

Karneval!

2009-02-21T03:35:00.002+01:00

54 historier som kan bli 1000

2009-02-21T03:19:00.011+01:00

Akkurat nå er det 54 barn i stadium tre på Alalay. Historiene er omtrent like.

Historien om en liten:

fra en oppløst familie. Mor og far slo og hadde alkoholproblemer, flytta ut på gata, en eller to av dem døde. Den lille flykta til en tante, onkel eller bestemor. Fortsatt slåing. Den lille stakk av og bodde på gata. En dag, en uke eller et par måneder.

som ble plukket opp av Alalay. Det var vanskelig i starten, men etter hvert gikk alt bedre. Den lille begynte på skole, fikk 53 nye søsken. Noen år seinere til neste stadium. Etter enda noen år var den lille blitt stor, 18 år og klar for studier og arbeidsliv.

Ingrid, Ida, Martin, Martine, Elianne, Kjersti, Ellen!!
Med sju nye Fattigdomsbekjempere i Strømmestiftelsen blir det flere historier med happy ending! Knall!

Midler fra Strømmestiftelsen gjør at Israel har en kladdebok å skrive i. Han vil bli lege, og jobber som en helt med leksene.

Vil du gi flere barn glimt i øyet?

2009-02-16T01:46:00.031+01:00

Tenk om alle som leser bloggen min hadde blitt faste givere til Strømmestiftelsen. 100 kroner i måneden.

Vi kunne gitt flere hundre barn et glimt i øyet og en framtid å glede seg til. Barn som nå bor på gata i La Paz… i Mathare- slummen i Nairobi…

Strømmestiftelsen jobber med utdanning og mikrofinans i 18 land i Sør.

100 kroner. Det har vi råd til, selv om vi er studenter eller støtter noe anna fra før.

Jasså, tar du utfordringen? Gå inn på: www.fattigdomsbekjemper.no
Skriv i så fall en kommentar på bloggen! Jeg hadde blitt overhappy om du hadde hengt deg på!

Her ser du fem unge øyne som har sett på meg i Sudan og Bolivia. De kan nå se mot en trygg framtid på grunn av Strømmestiftelsen. Med deg på laget blir det flere øyne som i kveld ser sniffekluter og blikkskur, men i morra kan se skolebøker og en trygg framtid.

Vi kan utrydde fattigdom! Hvis vi vil da?

Blanke ark

2009-02-07T18:50:00.003+01:00

En gutt i cabañoen min skiller seg ut som den aller mest omtenksomme. Det lyser lang veg at han vil alle rundt seg godt. Grunnen til at han er på Alalay er at mora mishandla resten av familien, og han rømte. Denne uka kom mora på besøk til Alalay. Ho var en mindre sympatisk dame, og det blei ikke noe hyggelig møte for sønnen. Resten av kvelden og hele dagen etterpå var han inneslutta og trist. Psykologen tok godt vare på han og forklarte at det ikke blei aktuelt med flere besøk av mora i nærmeste framtid. Det virka som han var glad for det, samtidig som han sier at hans aller høyeste ønske er å få et godt forhold til mora si igjen.

På kvelden kom gutten og spurte om jeg kunne synge litt for han. Vi satt oss på en benk, og han la hodet på fanget mitt. Jeg begynte å synge stille med min mindre vakre stemme:

… du skal få en dag i mårå
som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel...

Jeg begynte å lure på om det går an å starte med helt blanke ark igjen, og kom fram til at det nok er umulig. Men at Alalay kanskje er noe av det nærmeste en kan komme.

Etter en stund hørte jeg små snorkelyder på fanget mitt.

En takk til fru Kari Røyset

2009-02-07T18:40:00.002+01:00

Jeg vil sende en kjempestor takk til fru Kari Røyset for lånet av din yngste datter i 7 måneder.

Tenk å være så heldig å få låne ei datter som:

Får med seg alle frivillige til å være positive til jobben i stedet for negative
Kan alle sangene på ”Amalies jul” utenat
Begynner å le når man må vente hele dagen på et møte
Gir bort mer enn halvparten av leverposteien, kaviaren og sjokoladen som kommer fra Norge
Lærer seg hele slekta til turkameraten i riktig aldersrekkefølge, selv om den inneholder 68 mennesker, 6 kjeledyr og uendelig mange dobbeltnavn (f. eks. Knut Terje, Knut Ole, Hans Vidar, Arne Olav, Lars Ottar, Jon Anders og Jon Thore)

Å la meg låne Guro så lenge var uvanlig raust gjort. Men gjett om det settes pris på!

Fem lange år å se tilbake på

2009-02-01T22:35:00.002+01:00

Amigos

2009-02-01T22:10:00.005+01:00

Verdens rikeste folkeferd

2009-01-25T18:06:00.009+01:00

Det er gammalt nytt at Norge er verdens beste land å bo i. Men det kom nylig fram at av Norges kommuner er Hemsedal den desidert rikeste. Over halvparten av innbyggerne er millionærer.

Hva vil vi hemsedøler at verdens rikeste folkeferd skal være kjent for; Afterski, gniene millionærer og folkeaksjon mot asylmottak? Eller natur, giverrekord på TV-aksjonen og inkludering av asylsøkere?

Det er grunn til å tro at vi har ressursene som skal til...

En ny Hemsedøl kom til Bolivia denne uka! Kusine Kristin skal jobbe med gatebarn i Cochabamba i 7 måneder.

Mannfolk skakke grine

2009-01-17T21:24:00.001+01:00

Klokka er halv tre og jeg har akkurat kommet hjem fra min første natt ute på gata. Tre stillbilder går på repeat i hodet mitt.

En slapp hånd som griper rundt en brødpose. Hånda tilhører en mor med en ni måneder gammel baby tullet inn på ryggen. Både mor og barn er rusa, med sløve, blanke øyne. Mora gjemmer unna et av brøda vi hadde med.

En barnehånd som niholder rundt et svart gjerde. Gutten på ni år blir beskyldt for å ha oppbevart tyvegods. En grønnkledd politibetjent slår ham i hodet med en kølle da han ikke vil slippe taket. Redd barnegråt, som fra en vanlig 3. klassing.

En ung hånd som skjelvende løftes oppunder nesa, med et grått lommetørkle gjemt mellom fingrene.

Verden er så brutal at jeg har mest lyst å knipe igjen øynene. Men jeg truger meg selv til å holde dem åpne, selv om jeg risikerer å en dag måtte bryte en mannfolkregel.

Infield

2009-01-15T02:35:00.008+01:00

Den siste uka har vi vært på oppfølgingskurs med Act Now i Coroico. Ven plass og vene vener!

På nyttårsferie!

2009-01-05T23:48:00.020+01:00

Vi har hatt noen flotte feriedager i Arica og ved Titicaca-sjøen! Da jeg kom tibake til La Paz fikk jeg en dårlig og en god nyhet. Den dårlige nyheten var at Kjersti hadde skada seg i kneet i helga. Den gode nyheten var et jeg fikk en ny kusine i dag. Jeg sender massevis av gratulasjoner til fam Halbjørhus på Ormåsen, og mange tanker til Kjersti i Spydeberg.

Jul på Alalay

2008-12-26T15:17:00.003+01:00

God jul i stugun!

2008-12-21T16:05:00.002+01:00

Håper alle kjente får en flott jul!!
Her blir det kylling og tropevarme på julaften, men vi gleder oss stort sjøl om det er annerledes. Blir koselig å være sammen med ungene, skal ha juleverksted med dem. Dessuten har vi satt opp juletre av ekte plastikk, og skal kose oss med Fritjofs jul og Askepott!

Gode juleønsker fra La Paz

Alternative julekvelder

2008-12-21T03:29:00.022+01:00

Det er ikke alle som forbinder julekvelden med familiekos.

Barna på Alalay pleier å være triste på julaften, enten fordi de ikke har noen familie eller fordi resten av de oppløste familiene er helt andre steder.

Adan fikk førjulsbesøk av mora si. Ho var på Alalay en dag før ho skulle reise tilbake til Beni, nord i Bolivia. Adan kom bærende med hele middagen sin, mora tok takknemlig imot.

Flere av ungene på Alalay har søsken som er ute i bakgatene i La Paz på julekvelden. En kveld med vanlig mengde sniffing, overgrep og frysing.

Også hjemme i Norge er det kjente som har det vanskelig for tida, og som ikke synger ”Glade jul” for full hals.

I landsbyen Narus i Sør-Sudan har kameraten min Clement nylig mistet mora si på grunn av malaria. Jula blir nok ekstra sår, det er en tom plass ved bordet som aldri mer vil bli opptatt.

En kan bli litt motløs, alt virker så stort og uløselig. Likevel, da jeg gikk under en klar stjernehimmel i kveld, tenkte jeg at verden var liten. Vi ser opp på de samme stjernene på julekvelden; både jeg, Adan, mora til Adan, gatebarna i La Paz, de hjemme og Clement i Sør-Sudan. Og jeg tror jeg har hørt at stjerner betyr håp.

Mange små er aleine i jula. Hvor liten går det an å bli før man forsvinner?

Julevasken

2008-12-21T02:46:00.009+01:00

Hva har disse øynene sett?

2008-12-13T19:58:00.016+01:00

Min gode folkehøgskolevenn Hanna er uvanlig flink til å sette sammen ord. Da ho besøkte Alalay for to år siden, skreiv ho dette diktet etterpå:

Slepp meg ikkje!

Når mine auge blir lukka igjen
ser eg på ny inn i
opne blikk
som har festa seg

smil som varma meg

ei lita hand i mi

vi kommuniserte utan ord
Kor lang var vegen din hit?
Kva har
dine auge sett
før dei såg
inn i mine?

Meir enn eg kan klare
å forstå
kanskje...

eit barn av kulden
frå hotel dei tusen
stjerner

eller

ein heim som ikkje var
ein heim
men ein stad du lenge
var bunden til å vera
Der det var kaldare
innanfor
enn utanfor

på ein annan måte

Mindre
enn meg
likevel så mykje sterkare

føler eg
utan heilt å vite...

Hadde ikkje mykje
å gi
i forhald til det eg
kunne gitt
men
du ga
meg kanskje meir enn
eg forstår

og

smil som smiler i meg enno

sjølv når mine auge blir
opna igjen
kanskje
opnare enn før?

Hanna Nordbø

Trøsting og bæring

2008-12-13T19:46:00.003+01:00

En hilsen

2008-12-06T03:30:00.003+01:00

Kristina fra Evje var ferdig med praksisen på Alalay og det var siste runde fra rom til rom med gitarspilling og sang. Da vi var ferdige spurte ho om vi kunne gå innom rom 3 en gang til, til en gutt som sliter en del på skola og er ganske usikker på seg sjøl. Kristina har fått veldig god kontakt med nettopp denne gutten. Vi satte oss på sengekanten og spilte og sang:

Må din veg komme deg i møte
Vinden alltid være bak din rygg
Solens lys leke på ditt kinn
Regnet falle vennlig mot din jord
Og må Guds gode hånd – verne deg
Til vi møtes igjen

Det blei en spesiell hilsen fra Kristina før ho skulle reise. Det eneste vi kan gjøre når vi drar fra ungene vi har blitt så glad i er å ønske dem det aller beste, og håpe at årene framover vil bli prega av noe anna enn det de første leveårene deres var prega av.

Hvordan få julestemning med shorts og slippers?

2008-12-06T03:04:00.019+01:00

Adventskalender!

Marco spiller ”Bjelleklang” på cello. Vakkert? Ingen kommentar. Trivelig? Absolutt.

Vi syr 600 dokker som skal selges til jul

Håper alle hjemme også får en flott adventstid!

Fortsetter vi å følge strømmen

2008-11-30T04:18:00.007+01:00

blir nordmenn mer og mer stinne av gryn, mens færre og færre gir bort
smelter isbreene kjappere og kjappere, mens fler og fler flyr mellom Oslo og Bergen
trenger vi mer og mer utenlandsk arbeidskraft, mens fler og fler misliker innvandrere
blir fattigdom og klima større og større problemer, mens fler og fler heier på Siv Jensen

Hva med å hoppe av strømmen?

På tur med gutta

2008-11-30T01:51:00.057+01:00

Hverdag på Alalay

2008-11-22T01:09:00.012+01:00

Et lite stykke Norge

2008-11-21T23:58:00.021+01:00

Hva gjør man når man:

Har katastrofale mageproblemer
Er forkjøla

Ikke har spist noe som helst de siste to dagene

Vannet har vært borte den siste uka (Ingen god kombinasjon med mageproblemer)

MP3 spilleren blir ødelagt

Alle favorittklær (gensere, t-skjorter, boksere) blir ødelagt av store, gule rustflekker fra vaskemaskinen, fordi vannet som trolig var tilbake, ikke var tilbake likevel

Alle disse tingene tilfeldigvis faller på samme dag

Jo, akkurat en sånn dag får man en pakke fra storebror i Norge, med blant annet norsk eventyrsjokolade. Man hiver i seg to stykker på rappen, og er faktisk mer happy etterpå en man har vært noen kveld tidligere!

Grunn nok til å bli

2008-11-15T19:58:00.007+01:00

Det hadde vært en dårlig dag for gutta. En av dem hadde slått læreren og andre hadde banna masse i timene. Da de kom hjem var middagen utsatt, og det var alvorsmøte med to ansatte på kontoret. Kvelden var heller ikke bra, allting var forsinka og oppgavene blei ikke gjort skikkelig. Spesielt gjaldt det gutten som hadde ansvar for kjøkkenet og oppvasken. En forsiktig gutt som alltid er litt sliten, men med et sjarmerende smil bestående av litt skeive tenner. Han måtte stå med oppvasken en times tid etter at de andre gikk for å legge seg.

Jeg spurte den strenge ”educadoren” om det ikke var en gitar jeg kunne låne. - Joda, den lå nedstøva oppå en hylle. Jeg gikk innom alle de fire romma og sang og spilte nattasanger. Jeg er den dårligste gitarspilleren sør for Vadsø (les: av alle), men kan i alle fall et par sanger. De sang stille med på refrenget av ”Halleluja”, for den hadde de hørt på ”Shrek”. Et par av gutta fulgte med til alle fire romma, og nynna med hele tida.

Etterpå gikk jeg ut på kjøkkenet, der den forsiktige gutten fortsatt holdt på å vaske opp.
Jeg satte meg ned og spilte. ”Shrek”-sangen, og etterpå en norsk julesang mange ganger etter hverandre.

Da gutten var ferdig med oppvasken, ville han som vanlig at jeg skulle være med han å be aftenbønn på sengekanten. Han hviska forsiktig sin korte bønn: ”Señor. Takk for en fin dag. Ta vare på alle barna ute på gata. Og ta vare på Kristina som er der og besøker dem i natt.”

Selv om det hadde vært en fæl dag for gutta, kan det hende at et par av dem sovna med ”glade jul” surrendes i hodet. Jeg sovna i alle fall med troa på at det er dette jeg er her for; de små minuttene som kan bety litte grann, både for meg og for en liten bolivianer.

Hyllest til Hilde

2008-11-15T19:51:00.003+01:00

Jeg fikk en liten melding på facebook fra Hilde her om dagen. Ho skreiv at ho hadde meldt seg for frivillighetssentralen i Bø, og skulle hjelpe en innvandrerfamilie på asylmottaket med å komme i gang i landet. Faren i familien var mye borte, så mora var som regel aleine med ungene. Det kunne være krevende med norsk språk, lekser og det å skaffe seg norske venner.

Kanskje det er noen som blir engasjert av å lese om fattigdom og urettferdighet, men lurer på hva i all verden en kan gjøre hjemme i Norge..? Spør Hilde, ho har fasiten!

En trist 13-års dag

2008-11-08T22:10:00.011+01:00

Tidligere på dagen hadde vi feira at en av gutta på Alalay var blitt 13 år. Da det var tid for kveldsmat kom jeg til en ”cabaño” som var stengt fra innsida, to stoler stod foran døra. Jeg hørte noen hikste fra et vindu som stod på gløtt. Det viste seg å være bursdagsbarnet som hadde sperra seg inne. Jeg satte meg på huk på utsida av vinduet, og spurte hva som var galt. Det var litt vanskelig å skjønne hva han sa, han snakka lavt samtidig som tårene spratt. Men han var lei seg fordi det var et år mindre til han skulle reise fra Alalay og fordi det bare var et år til storebroren skulle flytte fra Alalay og inn til neste fase som er inne i byen. Han mumla også noe om de andre søsknene som bodde ute på gata.

Gutten har tre brødre på Alalay, og fire søsken som fortsatt lever på gata, fra 4 til 19 år gamle. Faren bor i La Paz, mens gutten sier at moren ”viajo donde Dios cuando yo tenía siete años”, som betyr at moren ”reiste til Gud da jeg var sju år gammel”.

Det skulle ikke vært lov å ha så mange bekymringer på en 13-års dag som denne gutten hadde. Men sannheten er nok at mange hundre 13-åringer på gata i Bolivia, om mulig, har enda flere bekymringer.

Sånn går nu dagan

2008-11-08T21:31:00.009+01:00

Et par typiske glimt fra hverdagene på Alalay:

Mattegrublerier

2008-11-08T21:27:00.002+01:00

Jeg grubler ikke mye på matte sånn til vanlig. Cirka ingenting. Men tirsdag var en grubledag. Det begynte ved frokosten som var et steinhardt rundstykke. Jeg kom til å tenke på min gode feriejobb på ICA, der vi må kaste alle brød som er igjen hver kveld. Kundene vil jo ha dagferskt brød neste dag. Jeg begynte å regne litt. Med utgangspunkt i Hemsedal, kom jeg fram til at vi kaster 32 850 000 ferske brød i søpla hvert år i Norge. Over 30 millioner brød som ville vært luksusmat utrolig mange steder i verden. Norge er et lite land, men jommen er vi store på brødkasting. Blant annet.

Jeg blei litt sinna på meg sjøl, på nordmannen og sløseren Vegard, denne seine tirsdagskvelden. Men så sovna jeg.

Foran rett port

2008-11-01T20:16:00.022+01:00

Et år hadde jeg gleda meg, og plutselig en dag stod jeg foran porten. At det var Alalay sin port var kanskje litt tilfeldig, men absolutt ingen dum tilfeldighet.

Den første uka har jeg fått lov til å bli kjent med en herlig gjeng, det er 13 gutter som jeg skal ha mest med å gjøre. Jeg er sikker på at jeg kommer til å lære mer av de en det de kommer til å lære av meg.

Det kommer mange spørsmål når jeg går mellom rommene i "cabañaen" for å si natta. I går spurte de tre gutta på et rom om jeg skulle være der på bursdagen deres. En hadde bursdag i mars og en hadde i april, så da var svaret ja. Den siste hadde bursdag i juli, så jeg måtte svare ærlig at jeg dessverre ikke kunne være der da. Han blei litt stille en stund. Etterpå spurte han om jeg kommer på besøk noen gang etter jeg har reist i april.

Jeg tror det er viktig for oss volontører å se hver enkelt av ungene, og gi masse positiv respons. De andre ansatte må som regel se på alle som en gruppe. Samtidig er det viktig å ikke knytte seg så mye til enkelte av ungene at det blir et stort tomrom når en reiser. Det er både gode og dårlige sider ved å være volontør, den dårlige siden er at man må reise fra barna, noe som kan være vanskelig for dem. Nye tilknytningspersoner som kommer og går hele tiden.

Jeg er kjempeglad for at jeg har muligheten å bli godt kjent med de 13 gutta i løpet av de neste seks månedene. Jeg håper jeg har noe jeg kan bidra med, og er sikker på at det kommer til å bli et meningsfylt halvår. Også er jeg kjempeglad for at jeg kan reise hjem til en god mutter og fatter etterpå. Bare i Bolivia er det omtrent 800 000 barn og unge som aldri har hatt den muligheten.

Bloggoppdateringer!

2008-11-01T20:12:00.000+01:00

På Alalai har vi ikke tilgang på internet. Men jeg bor inne i La Paz stort sett hver helg, og der kan jeg gå på nettkafé. Får derfor lagt ut opptil flere blogginnlegg hver helg framover. Så følg med!

Happenings in Lima

2008-11-01T18:17:00.015+01:00

Språkkurset og måneden i Lima er ferdig, Guro og jeg har reist til La Paz! Her er en oppsummering av mer eller mindre viktige ting som har skjedd i Lima:
Har lært massevis av spanskord. Jeg har en spesiell evne til å ta til meg de aller mest ubrukelige orda. Eksempler på ord jeg har lært meg utenat på spansk er: Tolvfingertarm, lauvbærblad, muldyr, muhammedaner, å skolde, daddelpalme, livmorbetennelse og vevstol.

Har hatt minikurs i marinera med en verdensmester. Dvs dans der man veiver med et hvitt tørkle oppi lufta. Vi så ikke akkurat proffe ut der vi hinka rundt med henda i været.

Øystein: Jeg har kjørt firhjuling på en stillehavsstrand i solnedgangen, med en sørlandsberte bakpå!

Har spist rå blekksprut, rå reker og svarte, peruanske blodpølser

Har blitt sett på som en turistattraksjon, vel verdt å ta bilder av. Da vi var i ”Centro de Lima” var det mange (!) som lurte på om de kunne sitte ved siden av oss og ta bilde. Det var snakk om å plassere både unger og svigermødre ved siden oss rare, hvite med hvitt hår og pottetnese..

Kjipt bistandspreik?

2008-10-23T09:44:00.006+02:00

Vi sitter og hører på et foredrag. Drittkjedelig! Jeg sovner to ganger mens ho forteller. Det betyr ikke at det ho snakker om er uviktig. Å gi folk en bedre framtid. Urettferdighet. Vold. Bistandsarbeid. Men: Jeg har hørt det før! Det er ikke noe nytt og spennende, og det er langt borte fra her jeg sitter. Jeg tenker heller på hvorfor den unge dama som snakker lesper. Og lurer på hvor de har skaffa de mørkeblå Agape- vestene.

Ti minutter seinere skal foredragsholderen og ei anna jente som er ansatt ta oss med til en av familiene Agape jobber for. Vi går oppover noen bratte, kronglete jordveger med små skur tett inntil på begge sider, og kommer fram til et rødbrunt murhus. Utenfor står ei kortvokst dame med rød genser og plysjbukse. Ho har et trillrundt, typisk søramerikansk ansikt og et forsiktig smil. Vi blir med henne inn i et enkelt hjem med store, tunge murvegger. Vi følger etter henne inn på soverommet, og ho beklager stadig at det ikke er sitteplass til oss. Ho forteller nølende om seg selv. Selv om ho gjerne vil dele historien sin, er det krevende for henne å snakke om det. For snart tre måneder siden hadde alt hopa seg opp. Ektemannen hadde lenge brukt grov vold både mot både henne og mot barna, og ho kunne ikke lenger arbeide på grunn av alvorlige fysiske og psykiske skader. Ho visste hverken hva som var problemet eller hvordan det kunne løses. Ho tok da kontakt med Agape. ”Takket være disse,” sier ho og stanser opp. Det blir for sterkt for henne. Ho ser bort på de to jentene i blå vester, og en av dem legger ei hånd på ryggen hennes. Ho blir blank i øynene, men fortsetter; ”T akket være disse to jentene har vi greid å sette ord på problemene og funnet ut hva vi bør gjøre framover. Mannen min er på veg til å forandre seg, det går sakte, men i riktig retning.”

I dag opplevde jeg at kjipt bistandspreik blei til enkeltpersonen det handler om i løpet av 10 minutter. Hva med deg i Hemsedal, Oslo eller Bergen? Sovner du også mens du hører på ukas dose med bistandspreik? Hvor langt unna er virkeligheten?

Glimt fra Tierra de Niños

2008-10-18T08:23:00.008+02:00

På onsdag besøkte vi et prosjekt for barn fra ekstremt fattige familier i Lima. Strømmestiftelsen støtter prosjektet, og det er her Kristin skal jobbe i år.

Hockeypulver eller barnestell?

2008-10-15T07:54:00.009+02:00

13: Leirskole i Kragerø, akkurat blitt flaut å synge. Morro å helle hockeypulver over middagen til Caroline

13: Senteret for tenåringsmødre i Lima, det er tid for amming. Vanskelig nok å skulle ta vare på seg selv, etter mange såre minner

En tilfeldighet gjorde at jeg var den av 13-åringene som var i Norge og tenkte på hockeypulver

Act Now'erne i Sør-Amerika

2008-10-12T02:16:00.014+02:00

Svenn fra Rakkestad skal jobbe med gatebarn
i Santa Cruz, Bolivia

Marius fra Austvoll skal jobbe med gatebarn
i Santa Cruz, Bolivia

Kristin fra Kristiansand skal jobbe med
gatebarn i Lima, Peru

Thea fra Lillesand skal jobbe med
tenåringsmødre i Lima, Peru

Guro fra Grimstad skal jobbe med gatebarn
i La Paz, Bolivia

Elin fra Sandnes skal jobbe med fattige
barn og ungdom i Iquitos, Peru

Janne fra Gjøvik skal jobbe med
fattige barn og ungdom i Iquitos, Peru

Vegard fra Kjøstelslien Søre skal
jobbe med gatebarn i La Paz, Bolivia

Kristine fra Rognan skal jobbe med
tenåringsmødre i Lima, Peru

Min joviale peruanske familie

2008-10-11T06:51:00.006+02:00

- Det finnes ikke noe bedre uttrykk for å beskrive denna gjengen (med trykk på v-en)

Takk!

2008-10-07T06:24:00.000+02:00

Ein takksam sjel vandrar gatelangs i Lima. Han er fortsatt glad i hugen etter at herlege folk, frå Bergen i vest til forlatte skogar i Bø i aust, tok turen til hovudstaden forrige tysdag. Berre for å overraske ein enkel bonde som skulle ut og fara. Hjarteleg takk for at de kom alle saman, og takk for mang ei venleg helsing i det vene albumet eg vart gjeven. Det varma!!!

Karneval på Hald!

2008-09-21T22:00:00.000+02:00

3 i Søpla...

2008-09-15T23:43:00.000+02:00

Her er en spesialversjon av 3 på gata, for å finne ut litt mer om noen av årets Hald-folk..:

Teammate Guro Røyset

Kommer fra: Grimstad

Favorittord: Knapp

Mest oppsiktsvekkende familievane: Hele familien får ny pyjamas hver lille julaften. Inkludert mor og far

Mest sære vane: Veldig glad i å rense ørene med q-tips. Og pusser tennene i dusjen

Morsomste lyd: Nasal ”mama”, kan også synges

Redd for: Skumle menn i mørket, det vil si alle menn i mørket. Og fisk

Yndlingsdings: Rytmeegg

Bruno Barreto

From: Brasil, Sao Paulo

Favorite norwegian word: Kjerringtroll

Spiritual gift: Conecting people across the world by the true romantic love

Biggest mistake: Said ”Hello big head” to his friends mother

Want to buy: A blue Bjørn Borg boxer

Most strange about Norway: You eat the head of the sheep

Hanne Elisabeth Kervel

Kommer fra: Stabekk

Favorittord: Stas

Rareste familievane: Hver julaften drar hele familien Kervel og leker med kopimaskinen på fars kontor, bortsett fra mor som er hjemme og steker ribbe

Morsomste lyd: Norsj (med nordnorsk klang)

Redd for: Duer

Yrkesdrøm som tenåring: Lastebilsjåfør

Verste sjekkereplikk: Unnskyld, er faren din pottemaker? - Du har så fine mugger! (Hennes egen erfaring)

Yndlingsdings: Løvblåser

Hei du, og velkommen!

2008-09-10T22:55:00.000+02:00

Her legges det ut tanker, ord & gjerninger fra Bolivia og Peru. Hver uke! Så håper du stikker innom igjen. Og får du lyst til å skrive en kommentar, så veit jeg om en som blir happy!

Først en stemningsrapport fra forberedelseskurs i Mandal: