Klokka er halv tre og jeg har akkurat kommet hjem fra min første natt ute på gata. Tre stillbilder går på repeat i hodet mitt.
En slapp hånd som griper rundt en brødpose. Hånda tilhører en mor med en ni måneder gammel baby tullet inn på ryggen. Både mor og barn er rusa, med sløve, blanke øyne. Mora gjemmer unna et av brøda vi hadde med.
En barnehånd som niholder rundt et svart gjerde. Gutten på ni år blir beskyldt for å ha oppbevart tyvegods. En grønnkledd politibetjent slår ham i hodet med en kølle da han ikke vil slippe taket. Redd barnegråt, som fra en vanlig 3. klassing.
En ung hånd som skjelvende løftes oppunder nesa, med et grått lommetørkle gjemt mellom fingrene.
Verden er så brutal at jeg har mest lyst å knipe igjen øynene. Men jeg truger meg selv til å holde dem åpne, selv om jeg risikerer å en dag måtte bryte en mannfolkregel.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
9 kommentarer:
Vi griner sammen med deg, Vegard.
Takk for praten på skype i kveld.
mm,
viss tårene komme frå ein som ikkje pleie grina så blir d ennå sterkare...skjer d så må du gi di lov t å komma. D e bare et tegn på ein reaksjon som må ud, ittesom d du oppleve e så sterkt. Ein reagere forskjelligt såklart, men likegyldighed e kanskje skumlare...
Lykke t me kvar ein dag! og takk for blogginnlegg som skabe tankar og følelsar og her långt vekke..
Takk for den du e
(me eller uden tårer.. :)
Que Dios Te Bendiga Vegard
Det syns jeg de skal!!
Du blogger som en helt Vegard.
Jeg får alltid frysninger.
Du skrive så ufatteligt godt og levande - heilt blanke i auene eg..
Klem frå Fågnabuen:)
Tusen hjartans takk for kommentarer!! Så masse fint dere har å si; med dialekter fra bodø til kr.sand!
kva skal ein si... Her sit eg med vesle mari på 17 dagar, som er født med eit heilt anna utgangspunkt i livet.Eg trur likevl det finnst lys i det håplause. Eg vel å tru at mora bryr seg om barnet sitt, men ho greier det ikkje el greier det lite. Kanskje delte
ho brødet ho fekk med barnet sitt. Du Vegard er lys for dei, det merka dei då du møtte dei. Varme tankar frå tante. Hels kristin.
Jeg la deg til på linksiden min. Sjekk ut: http://crydla.wordpress.com/linker/ :)
Fytti, Vegard. Helt sinnsykt.. Verden er virkelig så ufattelig mye mer brutal enn vi kan forestille oss etter en oppvekst i Norge. Du får i hvertfall mulighet til å hjelpe noen av disse menneskene. Litt i hvertfall :) Stå på Vegard, du er med på å forandre.
-Ja, tenk så forskjellig utgangspunkt vesle kusine Mari har i forhold til babyen jeg traff ute på gata.. Det er ganske mye av de neste 20 åra til de to som allerede er bestemt. Tipper det er ganske fortvila for tenåringsmora i La Paz som egentlig vil barnet sitt det aller beste, men som ikke aner hvordan ho skal få det til.
-Er litt usikker på om jeg utgjør noen forandring for de jeg møter på gata en gang hver andre uke. Tror uansett jeg har godt av å se, selv om det gjør vondt.
Legg inn en kommentar