Jul på Alalay

God jul i stugun!

Håper alle kjente får en flott jul!!
Her blir det kylling og tropevarme på julaften, men vi gleder oss stort sjøl om det er annerledes. Blir koselig å være sammen med ungene, skal ha juleverksted med dem. Dessuten har vi satt opp juletre av ekte plastikk, og skal kose oss med Fritjofs jul og Askepott!

Gode juleønsker fra La Paz

Alternative julekvelder

Det er ikke alle som forbinder julekvelden med familiekos.

Barna på Alalay pleier å være triste på julaften, enten fordi de ikke har noen familie eller fordi resten av de oppløste familiene er helt andre steder.


Adan fikk førjulsbesøk av mora si. Ho var på Alalay en dag før ho skulle reise tilbake til Beni, nord i Bolivia. Adan kom bærende med hele middagen sin, mora tok takknemlig imot.

Flere av ungene på Alalay har søsken som er ute i bakgatene i La Paz på julekvelden. En kveld med vanlig mengde sniffing, overgrep og frysing.

Også hjemme i Norge er det kjente som har det vanskelig for tida, og som ikke synger ”Glade jul” for full hals.

I landsbyen Narus i Sør-Sudan har kameraten min Clement nylig mistet mora si på grunn av malaria. Jula blir nok ekstra sår, det er en tom plass ved bordet som aldri mer vil bli opptatt.

En kan bli litt motløs, alt virker så stort og uløselig. Likevel, da jeg gikk under en klar stjernehimmel i kveld, tenkte jeg at verden var liten. Vi ser opp på de samme stjernene på julekvelden; både jeg, Adan, mora til Adan, gatebarna i La Paz, de hjemme og Clement i Sør-Sudan. Og jeg tror jeg har hørt at stjerner betyr håp.


Mange små er aleine i jula. Hvor liten går det an å bli før man forsvinner?

Julevasken

Hva har disse øynene sett?

Min gode folkehøgskolevenn Hanna er uvanlig flink til å sette sammen ord. Da ho besøkte Alalay for to år siden, skreiv ho dette diktet etterpå:

Slepp meg ikkje!

Når mine auge blir lukka igjen
ser eg på ny inn i
opne blikk
som har festa seg

smil som varma meg

ei lita hand i mi

vi kommuniserte utan ord
Kor lang var vegen din hit?
Kva har
dine auge sett
før dei såg
inn i mine?

Meir enn eg kan klare
å forstå
kanskje...

eit barn av kulden
frå hotel dei tusen
stjerner

eller

ein heim som ikkje var
ein heim
men ein stad du lenge
var bunden til å vera
Der det var kaldare
innanfor
enn utanfor

på ein annan måte

Mindre
enn meg
likevel så mykje sterkare

føler eg
utan heilt å vite...

Hadde ikkje mykje
å gi
i forhald til det eg
kunne gitt
men
du ga
meg kanskje meir enn
eg forstår

og

smil som smiler i meg enno

sjølv når mine auge blir
opna igjen
kanskje
opnare enn før?

Hanna Nordbø

Trøsting og bæring

En hilsen

Kristina fra Evje var ferdig med praksisen på Alalay og det var siste runde fra rom til rom med gitarspilling og sang. Da vi var ferdige spurte ho om vi kunne gå innom rom 3 en gang til, til en gutt som sliter en del på skola og er ganske usikker på seg sjøl. Kristina har fått veldig god kontakt med nettopp denne gutten. Vi satte oss på sengekanten og spilte og sang:

Må din veg komme deg i møte
Vinden alltid være bak din rygg
Solens lys leke på ditt kinn
Regnet falle vennlig mot din jord
Og må Guds gode hånd – verne deg
Til vi møtes igjen

Det blei en spesiell hilsen fra Kristina før ho skulle reise. Det eneste vi kan gjøre når vi drar fra ungene vi har blitt så glad i er å ønske dem det aller beste, og håpe at årene framover vil bli prega av noe anna enn det de første leveårene deres var prega av.

Hvordan få julestemning med shorts og slippers?

Adventskalender!



Marco spiller ”Bjelleklang” på cello. Vakkert? Ingen kommentar. Trivelig? Absolutt.

Vi syr 600 dokker som skal selges til jul

Håper alle hjemme også får en flott adventstid!

Fortsetter vi å følge strømmen

• blir nordmenn mer og mer stinne av gryn, mens færre og færre gir bort
• smelter isbreene kjappere og kjappere, mens fler og fler flyr mellom Oslo og Bergen
• trenger vi mer og mer utenlandsk arbeidskraft, mens fler og fler misliker innvandrere
• blir fattigdom og klima større og større problemer, mens fler og fler heier på Siv Jensen
  
  Hva med å hoppe av strømmen?

På tur med gutta

Hverdag på Alalay

Et lite stykke Norge

Hva gjør man når man:

• Har katastrofale mageproblemer
  
• Er forkjøla


• Ikke har spist noe som helst de siste to dagene


• Vannet har vært borte den siste uka (Ingen god kombinasjon med mageproblemer)


• MP3 spilleren blir ødelagt


• Alle favorittklær (gensere, t-skjorter, boksere) blir ødelagt av store, gule rustflekker fra vaskemaskinen, fordi vannet som trolig var tilbake, ikke var tilbake likevel


• Alle disse tingene tilfeldigvis faller på samme dag

Jo, akkurat en sånn dag får man en pakke fra storebror i Norge, med blant annet norsk eventyrsjokolade. Man hiver i seg to stykker på rappen, og er faktisk mer happy etterpå en man har vært noen kveld tidligere!

Grunn nok til å bli

Det hadde vært en dårlig dag for gutta. En av dem hadde slått læreren og andre hadde banna masse i timene. Da de kom hjem var middagen utsatt, og det var alvorsmøte med to ansatte på kontoret. Kvelden var heller ikke bra, allting var forsinka og oppgavene blei ikke gjort skikkelig. Spesielt gjaldt det gutten som hadde ansvar for kjøkkenet og oppvasken. En forsiktig gutt som alltid er litt sliten, men med et sjarmerende smil bestående av litt skeive tenner. Han måtte stå med oppvasken en times tid etter at de andre gikk for å legge seg.

Jeg spurte den strenge ”educadoren” om det ikke var en gitar jeg kunne låne. - Joda, den lå nedstøva oppå en hylle. Jeg gikk innom alle de fire romma og sang og spilte nattasanger. Jeg er den dårligste gitarspilleren sør for Vadsø (les: av alle), men kan i alle fall et par sanger. De sang stille med på refrenget av ”Halleluja”, for den hadde de hørt på ”Shrek”. Et par av gutta fulgte med til alle fire romma, og nynna med hele tida.

Etterpå gikk jeg ut på kjøkkenet, der den forsiktige gutten fortsatt holdt på å vaske opp.
Jeg satte meg ned og spilte. ”Shrek”-sangen, og etterpå en norsk julesang mange ganger etter hverandre.

Da gutten var ferdig med oppvasken, ville han som vanlig at jeg skulle være med han å be aftenbønn på sengekanten. Han hviska forsiktig sin korte bønn: ”Señor. Takk for en fin dag. Ta vare på alle barna ute på gata. Og ta vare på Kristina som er der og besøker dem i natt.”

Selv om det hadde vært en fæl dag for gutta, kan det hende at et par av dem sovna med ”glade jul” surrendes i hodet. Jeg sovna i alle fall med troa på at det er dette jeg er her for; de små minuttene som kan bety litte grann, både for meg og for en liten bolivianer.

Hyllest til Hilde

Jeg fikk en liten melding på facebook fra Hilde her om dagen. Ho skreiv at ho hadde meldt seg for frivillighetssentralen i Bø, og skulle hjelpe en innvandrerfamilie på asylmottaket med å komme i gang i landet. Faren i familien var mye borte, så mora var som regel aleine med ungene. Det kunne være krevende med norsk språk, lekser og det å skaffe seg norske venner.

Kanskje det er noen som blir engasjert av å lese om fattigdom og urettferdighet, men lurer på hva i all verden en kan gjøre hjemme i Norge..? Spør Hilde, ho har fasiten!

En trist 13-års dag

Tidligere på dagen hadde vi feira at en av gutta på Alalay var blitt 13 år. Da det var tid for kveldsmat kom jeg til en ”cabaño” som var stengt fra innsida, to stoler stod foran døra. Jeg hørte noen hikste fra et vindu som stod på gløtt. Det viste seg å være bursdagsbarnet som hadde sperra seg inne. Jeg satte meg på huk på utsida av vinduet, og spurte hva som var galt. Det var litt vanskelig å skjønne hva han sa, han snakka lavt samtidig som tårene spratt. Men han var lei seg fordi det var et år mindre til han skulle reise fra Alalay og fordi det bare var et år til storebroren skulle flytte fra Alalay og inn til neste fase som er inne i byen. Han mumla også noe om de andre søsknene som bodde ute på gata.

Gutten har tre brødre på Alalay, og fire søsken som fortsatt lever på gata, fra 4 til 19 år gamle. Faren bor i La Paz, mens gutten sier at moren ”viajo donde Dios cuando yo tenía siete años”, som betyr at moren ”reiste til Gud da jeg var sju år gammel”.

Det skulle ikke vært lov å ha så mange bekymringer på en 13-års dag som denne gutten hadde. Men sannheten er nok at mange hundre 13-åringer på gata i Bolivia, om mulig, har enda flere bekymringer.

Sånn går nu dagan

Et par typiske glimt fra hverdagene på Alalay:

Mattegrublerier

Jeg grubler ikke mye på matte sånn til vanlig. Cirka ingenting. Men tirsdag var en grubledag. Det begynte ved frokosten som var et steinhardt rundstykke. Jeg kom til å tenke på min gode feriejobb på ICA, der vi må kaste alle brød som er igjen hver kveld. Kundene vil jo ha dagferskt brød neste dag. Jeg begynte å regne litt. Med utgangspunkt i Hemsedal, kom jeg fram til at vi kaster 32 850 000 ferske brød i søpla hvert år i Norge. Over 30 millioner brød som ville vært luksusmat utrolig mange steder i verden. Norge er et lite land, men jommen er vi store på brødkasting. Blant annet.

Jeg blei litt sinna på meg sjøl, på nordmannen og sløseren Vegard, denne seine tirsdagskvelden. Men så sovna jeg.

Foran rett port

Et år hadde jeg gleda meg, og plutselig en dag stod jeg foran porten. At det var Alalay sin port var kanskje litt tilfeldig, men absolutt ingen dum tilfeldighet.














Den første uka har jeg fått lov til å bli kjent med en herlig gjeng, det er 13 gutter som jeg skal ha mest med å gjøre. Jeg er sikker på at jeg kommer til å lære mer av de en det de kommer til å lære av meg.


















Det kommer mange spørsmål når jeg går mellom rommene i "cabañaen" for å si natta. I går spurte de tre gutta på et rom om jeg skulle være der på bursdagen deres. En hadde bursdag i mars og en hadde i april, så da var svaret ja. Den siste hadde bursdag i juli, så jeg måtte svare ærlig at jeg dessverre ikke kunne være der da. Han blei litt stille en stund. Etterpå spurte han om jeg kommer på besøk noen gang etter jeg har reist i april.


















Jeg tror det er viktig for oss volontører å se hver enkelt av ungene, og gi masse positiv respons. De andre ansatte må som regel se på alle som en gruppe. Samtidig er det viktig å ikke knytte seg så mye til enkelte av ungene at det blir et stort tomrom når en reiser. Det er både gode og dårlige sider ved å være volontør, den dårlige siden er at man må reise fra barna, noe som kan være vanskelig for dem. Nye tilknytningspersoner som kommer og går hele tiden.














Jeg er kjempeglad for at jeg har muligheten å bli godt kjent med de 13 gutta i løpet av de neste seks månedene. Jeg håper jeg har noe jeg kan bidra med, og er sikker på at det kommer til å bli et meningsfylt halvår. Også er jeg kjempeglad for at jeg kan reise hjem til en god mutter og fatter etterpå. Bare i Bolivia er det omtrent 800 000 barn og unge som aldri har hatt den muligheten.