Foran rett port

Et år hadde jeg gleda meg, og plutselig en dag stod jeg foran porten. At det var Alalay sin port var kanskje litt tilfeldig, men absolutt ingen dum tilfeldighet.














Den første uka har jeg fått lov til å bli kjent med en herlig gjeng, det er 13 gutter som jeg skal ha mest med å gjøre. Jeg er sikker på at jeg kommer til å lære mer av de en det de kommer til å lære av meg.


















Det kommer mange spørsmål når jeg går mellom rommene i "cabañaen" for å si natta. I går spurte de tre gutta på et rom om jeg skulle være der på bursdagen deres. En hadde bursdag i mars og en hadde i april, så da var svaret ja. Den siste hadde bursdag i juli, så jeg måtte svare ærlig at jeg dessverre ikke kunne være der da. Han blei litt stille en stund. Etterpå spurte han om jeg kommer på besøk noen gang etter jeg har reist i april.


















Jeg tror det er viktig for oss volontører å se hver enkelt av ungene, og gi masse positiv respons. De andre ansatte må som regel se på alle som en gruppe. Samtidig er det viktig å ikke knytte seg så mye til enkelte av ungene at det blir et stort tomrom når en reiser. Det er både gode og dårlige sider ved å være volontør, den dårlige siden er at man må reise fra barna, noe som kan være vanskelig for dem. Nye tilknytningspersoner som kommer og går hele tiden.














Jeg er kjempeglad for at jeg har muligheten å bli godt kjent med de 13 gutta i løpet av de neste seks månedene. Jeg håper jeg har noe jeg kan bidra med, og er sikker på at det kommer til å bli et meningsfylt halvår. Også er jeg kjempeglad for at jeg kan reise hjem til en god mutter og fatter etterpå. Bare i Bolivia er det omtrent 800 000 barn og unge som aldri har hatt den muligheten.