Takk for følget paa ville vegar!

Jeg har sagt hade til mine små helter, noe som var en trist affære. Den siste tida blir det tur til Machu Picchu og om under to uker er jeg hjemme.

I første blogginnlegg skreiv jeg at jeg sikkert kom til å lære mer av barna enn de kom til å lære av meg. Spådommen har absolutt vist seg å være rett. Siste input kom fra Israel:

”Veit du hva, Vegard? Det vil alltid være noen som er bedre enn en selv. Du må ikke være så redd for å hive deg utpå selv om du er sammen med folk som er mye flinkere.”

Jeg er kjempeglad for alt jeg har fått lære av barna, og for at jeg har kunnet dele noen inntrykk med dere. Fra nå av blir det stille på bloggen. TUSEN takk for at du har titta innom!
.

Påske

Joaquin, Alalay

På skjærtorsdag dro vi på gata i La Paz for å henge med barna som bor ute. Først traff vi en gategutt vi har blitt godt kjent med, skopusseren Felix. Julia, en herlig volontør fra Tyskland, satt i gang å pusse skoene til skopusseren. Mange forbipasserende måtte le da de så en blond europeer pusse skoene til en fillete bolivianer. Etterpå delte vi ut brød og sjokolademelk. Det strømte til med gatebarn, over 30 stykker på en gang. De yngste var fire år gamle. Det er ufattelig trist at uskyldige, små barn må lide for at vi rikinger i vesten skal kunne fråtse i goder.

På første påskedag skal vi til et badebasseng med barna på Alalay. Det blir garantert massevis av gigasmil! Desto lengre jeg er på Alalay, desto mer innser jeg hvilken fantastisk forandring barna der går gjennom. Fra å være gatebarn til å ha et hjem, gå på skole og ha masse framtidsutsikter. De siste sju månedene har vist meg at det virkelig finnes håp. Fra nå av får ingen fortelle meg at det ikke nytter uten å få en heftig lekse i retur.
 

Guros malekrok

Guro skal lage utstilling, og barna har fått i oppgave å male seg selv.
.

.

.

.

Når en er ti år og husfar…

.


… kan det være fristende å la rot være rot …

Portretter av mine 11 små helter

.

Joel - Luringen


Wilson - Smileren


Vicente - Latterkula


Adan - Spretterten

Kristian - Dansekongen

Dorian - Tenkeren

.

Israel - Godingen

Efrain - Sjefen

Isaias - Rapperen

Marco - Musikeren

.

Jorge - Lytteren

Førtibarnsfar

På torsdag var det boliviansk farsdag. Noe som er litt av en fest. Alle fedre blir invitert til skolen, og rektor holder tale om hvor viktig far er i alle familier. Det er ikke veldig stas for de som ikke har noen far. Noe som gjaldt førti Alalay – barn på den ene skolen. Jeg blei spurt om å være pappa.

Flere hundre barn stilte opp på skoleplassen, og foran dem stod stoler til alle fedrene, skikkelige hedersplasser. Det var ikke vanskelig å oppdage en platinablond hottentott i rekken med arbeidskarer fra den bolivianske bygda.

Mørkebrunt, rynkete fjes – svart, kort hår - rutete skjorte - vest * 15
Solbrent babyansikt - fregner - langt, kritthvitt hår - hettegenser *1
Mørkebrunt, rynkete fjes – svart, kort hår - rutete skjorte - vest * 25

Da diverse samfunnstopper kom for å gratulere og hive ris over oss, så de rart på den lyse hottentotten. Jeg smilte og sa jeg var førtibarnsfar i relativt ung alder.
.

En god nyhet

Gutten som stakk av sist uke er fortsatt på Alalay. På tirsdag starta han et band; med sang, gitar, mimegitar og rocka panfløyte. Vi har kjøpt ny gitar til de og gutten sier at den må passes på ”som om det var dama di”. Alt peker mot at det kjente smilet blir å se på Alalay i lang tid framover.

Min verste kveld og beste morgen

Hver dag møter et par smilende øyne oss på Alalay. De tilhører en godgutt som alltid slår følge dit vi skal. På søndag var de smilende øynene borte etter å ha vært der i over to år. Porten til Alalay er åpen, og hvis noen vil dra er det ikke noe som hindrer dem.

Onsdag ble gutten funnet på gata. Han var en annen: Skitten og kald. Skoene hadde han solgt, slik at han bare gikk i sokkene. Han hadde bodd tre netter ute, sovet totalt 2 timer og sniffet lim.

Sammen med sosialarbeideren dro han tilbake til Alalay. Men rett utenfor porten løp han av gårde nok en gang.

Guro og jeg dro for å lete sammen med de to brødrene til gutten. Vi ville ikke fange ham, men så gjerne snakke med han før han bestemte seg for å leve resten av livet på gata. Vi satte oss i en minibuss, og etter fem minutter så vi han i et vegkryss.

De smilende øynene var forvandlet til to livredde øyne. Et sekund stod alt stille. Før gutten kastet seg rundt og spurtet av gårde.

Vi fulgte etter, spurtende, i mer enn et kvarter. Men plutselig var han borte.

Vi lette lenge, spesielt mye i krattet som var langs vegen. Jeg oppdaget noe som beveget seg noen meter unna. Gutten så meg og hoppet ut av krattet før han sprang alt han var god for. Jeg etter.

Han tok av oppover en bratt sideveg. Jeg kom litt og litt nærmere. Da jeg var en meter bak var han så sliten at han slang seg ned på bakken. Jeg satt meg ved siden av. Vi var begge tungpustet.

Etter hvert kom Guro også. Vi hørte på alt hva han hadde å si. Han ville dra fordi det var kjedelig på Alalay. Han ville ha muligheten til å være alene. Ha friheten på gata og være med vennene der i stedet.

Vi fortalte hvor glad vi var i han. Hvor viktig han var for brødrene sine og for hele Alalay-familien. Uerstattelig! Og hvor mange talenter og muligheter han hadde.

Etter å ha snakket med han en time spurte vi om vi skulle gå tilbake til Alalay. Vi ruslet sammen hjemover. Det var blitt mørkt.

Morgenen etter var lillebroren rød i øynene og utrolig redd for at broren hadde dratt i løpet av natta. Jeg fulgte han til huset der storebror bodde, og vi tittet inn på soverommet. Der sov han under en stor dyne. Plutselig holdt han begge armene opp fra dynen og så på lillebroren med sine gamle, smilende øyne. Guttungen tuslet forsiktig bort til senga og forsvant inn i storebrors armer.

Årsplan til en hverdagsengel

Yrke: Sosialarbeider på Alalay
Ferieuker: 0
Blomsterbuketter: 0
Heder og ære: 0
Ansvarsfelt: All skoleoppfølging, all familieoppfølging
Ansvar for antall barn: 56
Arbeidstid: 9- 18 (med 2 ½ times kjøring i minibuss før og etter)
Vanlige arbeidsoppgaver:
-Foreldremøter
-Sortering av kladdebøker
-Spørre seg fram i nabolag etter ukjente fedre
-Ta i mot slektninger som besøker barna
-Samtaler i alkoholiserte hjem
Takk: Aggressive mødre som beskylder henne for å ha stjålet barna deres

Bak smilende øyne finnes en dame som gleder seg stort over å kunne bruke livet sitt til å hjelpe barn ut av fattigdommen. Hennes beste stunder er med glade småjenter på fanget. Vicky er et forbilde av dimensjoner!

Ein lukkeleg småbrukarson

Jeg kunne jeg ikke hatt det bedre her jeg er!
Er takknemmelig for å:

• lære massevis
  
• ha småkarer rundt meg med store smil


• kunne glede meg til å se igjen kjente og kjære
• vite hva jeg vil gjøre åra framover, og ha mulighet til å gjennomføre det

Jeg er heldig. Skulle ønske alle med boliviansk eller ugandisk etternavn kunne hatt samme muligheter som han ved navn Sørensen.

Karneval!

54 historier som kan bli 1000

Akkurat nå er det 54 barn i stadium tre på Alalay. Historiene er omtrent like.

Historien om en liten:

• fra en oppløst familie. Mor og far slo og hadde alkoholproblemer, flytta ut på gata, en eller to av dem døde. Den lille flykta til en tante, onkel eller bestemor. Fortsatt slåing. Den lille stakk av og bodde på gata. En dag, en uke eller et par måneder.


• som ble plukket opp av Alalay. Det var vanskelig i starten, men etter hvert gikk alt bedre. Den lille begynte på skole, fikk 53 nye søsken. Noen år seinere til neste stadium. Etter enda noen år var den lille blitt stor, 18 år og klar for studier og arbeidsliv.

Ingrid, Ida, Martin, Martine, Elianne, Kjersti, Ellen!!
Med sju nye Fattigdomsbekjempere i Strømmestiftelsen blir det flere historier med happy ending! Knall!

Midler fra Strømmestiftelsen gjør at Israel har en kladdebok å skrive i. Han vil bli lege, og jobber som en helt med leksene.

Vil du gi flere barn glimt i øyet?

Tenk om alle som leser bloggen min hadde blitt faste givere til Strømmestiftelsen. 100 kroner i måneden.

Vi kunne gitt flere hundre barn et glimt i øyet og en framtid å glede seg til. Barn som nå bor på gata i La Paz… i Mathare- slummen i Nairobi…

Strømmestiftelsen jobber med utdanning og mikrofinans i 18 land i Sør.

100 kroner. Det har vi råd til, selv om vi er studenter eller støtter noe anna fra før.

Jasså, tar du utfordringen? Gå inn på: www.fattigdomsbekjemper.no
Skriv i så fall en kommentar på bloggen! Jeg hadde blitt overhappy om du hadde hengt deg på!

Her ser du fem unge øyne som har sett på meg i Sudan og Bolivia. De kan nå se mot en trygg framtid på grunn av Strømmestiftelsen. Med deg på laget blir det flere øyne som i kveld ser sniffekluter og blikkskur, men i morra kan se skolebøker og en trygg framtid.

Vi kan utrydde fattigdom! Hvis vi vil da?

Blanke ark

En gutt i cabañoen min skiller seg ut som den aller mest omtenksomme. Det lyser lang veg at han vil alle rundt seg godt. Grunnen til at han er på Alalay er at mora mishandla resten av familien, og han rømte. Denne uka kom mora på besøk til Alalay. Ho var en mindre sympatisk dame, og det blei ikke noe hyggelig møte for sønnen. Resten av kvelden og hele dagen etterpå var han inneslutta og trist. Psykologen tok godt vare på han og forklarte at det ikke blei aktuelt med flere besøk av mora i nærmeste framtid. Det virka som han var glad for det, samtidig som han sier at hans aller høyeste ønske er å få et godt forhold til mora si igjen.

På kvelden kom gutten og spurte om jeg kunne synge litt for han. Vi satt oss på en benk, og han la hodet på fanget mitt. Jeg begynte å synge stille med min mindre vakre stemme:

… du skal få en dag i mårå
som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel...

Jeg begynte å lure på om det går an å starte med helt blanke ark igjen, og kom fram til at det nok er umulig. Men at Alalay kanskje er noe av det nærmeste en kan komme.

Etter en stund hørte jeg små snorkelyder på fanget mitt.

En takk til fru Kari Røyset

Jeg vil sende en kjempestor takk til fru Kari Røyset for lånet av din yngste datter i 7 måneder.

Tenk å være så heldig å få låne ei datter som:

• Får med seg alle frivillige til å være positive til jobben i stedet for negative
• Kan alle sangene på ”Amalies jul” utenat
• Begynner å le når man må vente hele dagen på et møte
• Gir bort mer enn halvparten av leverposteien, kaviaren og sjokoladen som kommer fra Norge
• Lærer seg hele slekta til turkameraten i riktig aldersrekkefølge, selv om den inneholder 68 mennesker, 6 kjeledyr og uendelig mange dobbeltnavn (f. eks. Knut Terje, Knut Ole, Hans Vidar, Arne Olav, Lars Ottar, Jon Anders og Jon Thore)

Å la meg låne Guro så lenge var uvanlig raust gjort. Men gjett om det settes pris på!

Fem lange år å se tilbake på

Amigos

Verdens rikeste folkeferd

Det er gammalt nytt at Norge er verdens beste land å bo i. Men det kom nylig fram at av Norges kommuner er Hemsedal den desidert rikeste. Over halvparten av innbyggerne er millionærer.

Hva vil vi hemsedøler at verdens rikeste folkeferd skal være kjent for; Afterski, gniene millionærer og folkeaksjon mot asylmottak? Eller natur, giverrekord på TV-aksjonen og inkludering av asylsøkere?

Det er grunn til å tro at vi har ressursene som skal til...



En ny Hemsedøl kom til Bolivia denne uka! Kusine Kristin skal jobbe med gatebarn i Cochabamba i 7 måneder.

Mannfolk skakke grine

Klokka er halv tre og jeg har akkurat kommet hjem fra min første natt ute på gata. Tre stillbilder går på repeat i hodet mitt.

En slapp hånd som griper rundt en brødpose. Hånda tilhører en mor med en ni måneder gammel baby tullet inn på ryggen. Både mor og barn er rusa, med sløve, blanke øyne. Mora gjemmer unna et av brøda vi hadde med.

En barnehånd som niholder rundt et svart gjerde. Gutten på ni år blir beskyldt for å ha oppbevart tyvegods. En grønnkledd politibetjent slår ham i hodet med en kølle da han ikke vil slippe taket. Redd barnegråt, som fra en vanlig 3. klassing.

En ung hånd som skjelvende løftes oppunder nesa, med et grått lommetørkle gjemt mellom fingrene.

Verden er så brutal at jeg har mest lyst å knipe igjen øynene. Men jeg truger meg selv til å holde dem åpne, selv om jeg risikerer å en dag måtte bryte en mannfolkregel.

Infield

Den siste uka har vi vært på oppfølgingskurs med Act Now i Coroico. Ven plass og vene vener!

På nyttårsferie!

Vi har hatt noen flotte feriedager i Arica og ved Titicaca-sjøen! Da jeg kom tibake til La Paz fikk jeg en dårlig og en god nyhet. Den dårlige nyheten var at Kjersti hadde skada seg i kneet i helga. Den gode nyheten var et jeg fikk en ny kusine i dag. Jeg sender massevis av gratulasjoner til fam Halbjørhus på Ormåsen, og mange tanker til Kjersti i Spydeberg.