Hver dag møter et par smilende øyne oss på Alalay. De tilhører en godgutt som alltid slår følge dit vi skal. På søndag var de smilende øynene borte etter å ha vært der i over to år. Porten til Alalay er åpen, og hvis noen vil dra er det ikke noe som hindrer dem.
Onsdag ble gutten funnet på gata. Han var en annen: Skitten og kald. Skoene hadde han solgt, slik at han bare gikk i sokkene. Han hadde bodd tre netter ute, sovet totalt 2 timer og sniffet lim.
Sammen med sosialarbeideren dro han tilbake til Alalay. Men rett utenfor porten løp han av gårde nok en gang.
Guro og jeg dro for å lete sammen med de to brødrene til gutten. Vi ville ikke fange ham, men så gjerne snakke med han før han bestemte seg for å leve resten av livet på gata. Vi satte oss i en minibuss, og etter fem minutter så vi han i et vegkryss.
De smilende øynene var forvandlet til to livredde øyne. Et sekund stod alt stille. Før gutten kastet seg rundt og spurtet av gårde.
Vi fulgte etter, spurtende, i mer enn et kvarter. Men plutselig var han borte.
Vi lette lenge, spesielt mye i krattet som var langs vegen. Jeg oppdaget noe som beveget seg noen meter unna. Gutten så meg og hoppet ut av krattet før han sprang alt han var god for. Jeg etter.
Han tok av oppover en bratt sideveg. Jeg kom litt og litt nærmere. Da jeg var en meter bak var han så sliten at han slang seg ned på bakken. Jeg satt meg ved siden av. Vi var begge tungpustet.
Etter hvert kom Guro også. Vi hørte på alt hva han hadde å si. Han ville dra fordi det var kjedelig på Alalay. Han ville ha muligheten til å være alene. Ha friheten på gata og være med vennene der i stedet.
Vi fortalte hvor glad vi var i han. Hvor viktig han var for brødrene sine og for hele Alalay-familien. Uerstattelig! Og hvor mange talenter og muligheter han hadde.
Etter å ha snakket med han en time spurte vi om vi skulle gå tilbake til Alalay. Vi ruslet sammen hjemover. Det var blitt mørkt.
Morgenen etter var lillebroren rød i øynene og utrolig redd for at broren hadde dratt i løpet av natta. Jeg fulgte han til huset der storebror bodde, og vi tittet inn på soverommet. Der sov han under en stor dyne. Plutselig holdt han begge armene opp fra dynen og så på lillebroren med sine gamle, smilende øyne. Guttungen tuslet forsiktig bort til senga og forsvant inn i storebrors armer.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
7 kommentarer:
(svelg)
for en historie fra virkeligheten. Jeg er glad den endte godt og håper det varer. Du skriver godt Vegard. Glad du er der nede..
God klem
Dette glemmer jeg aldri!
En jente som tidligere bodde paa Alalay gjore det samme for en stund siden. Paa fredag döde hun paa gata her i La Paz. Jeg tenkte med en gang paa vaar venn, kanskje vi var med paa aa hindre at dette ble hans tilfelle...
Denne gutten skremmes av tanken paa aa bli voksen. Det er ikke rart naar han vurderer aa fortsette livet sitt som gategutt , realiteten paa gata er grusomm. Da er det jammen godt at han har muligheten til aa bli paa Alalay, der faar nemlig 54 barn muligheten til aa se lyst paa fremtiden.
Vi er helgide Vegard, som har faatt lov til aa bli venner med disse barna!
Eg har tåra i øyan og gåsehud.. Selv en hardbarka nordlending krympa litt når ho hør om den verkelige verdn... Dåkker e så vanvetti stor som e ute dær å forandra litt på saker og teng..
Takk Minda! Jeg og håper veldig på at det varer, er glad hver deg jeg ikke får noen telefon som sier at gutten har stikki av igjen.
Var kjempetrist å høre om jenta som døde på fredag. Det er så ufattelig urettferdig! Men vi får glede oss stort på vegne av godgutten som fortsatt har en seng å sove i.
Takk for hilsen fra den hardbarka nordlendingen. Med ditt engasjament er du & med på å forandre saker og ting!
uff. så fattelig trist...! så grusom virkelighet de har - det er helt utenkelig. det var i hvertfall utrolig bra at dere ikke gav opp, men fortsatte å lete til dere fant han. dere skal ikke se bort ifra at dere reddet livet hans.
"Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den,(...) kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort." Luk 15:4-7
Tusen takk for kommentar Ingrid! Veldig fin tekst, jeg synes den sier mye om fattigdom: At det er snakk om enkeltmennesker, ikke en folkemengde. Om det er mulig å utgjøre en forskjell for en er det verdt alt arbeid.
Rørende historie. Det var kjekt å snakke med deg på bursdagen. Fint å bli husket på. Gleder meg til å se deg igjen, men du har et stort hjerte for barna på Alalay. De skulle nok hatt deg der lenger. Men du har gitt mange håp denne tida. klem fra tante
Legg inn en kommentar