Barna på Alalay pleier å være triste på julaften, enten fordi de ikke har noen familie eller fordi resten av de oppløste familiene er helt andre steder.
Adan fikk førjulsbesøk av mora si. Ho var på Alalay en dag før ho skulle reise tilbake til Beni, nord i Bolivia. Adan kom bærende med hele middagen sin, mora tok takknemlig imot.
Flere av ungene på Alalay har søsken som er ute i bakgatene i La Paz på julekvelden. En kveld med vanlig mengde sniffing, overgrep og frysing.
Også hjemme i Norge er det kjente som har det vanskelig for tida, og som ikke synger ”Glade jul” for full hals.
I landsbyen Narus i Sør-Sudan har kameraten min Clement nylig mistet mora si på grunn av malaria. Jula blir nok ekstra sår, det er en tom plass ved bordet som aldri mer vil bli opptatt.
En kan bli litt motløs, alt virker så stort og uløselig. Likevel, da jeg gikk under en klar stjernehimmel i kveld, tenkte jeg at verden var liten. Vi ser opp på de samme stjernene på julekvelden; både jeg, Adan, mora til Adan, gatebarna i La Paz, de hjemme og Clement i Sør-Sudan. Og jeg tror jeg har hørt at stjerner betyr håp.
Mange små er aleine i jula. Hvor liten går det an å bli før man forsvinner?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar