Fortsetter vi å følge strømmen

• blir nordmenn mer og mer stinne av gryn, mens færre og færre gir bort
• smelter isbreene kjappere og kjappere, mens fler og fler flyr mellom Oslo og Bergen
• trenger vi mer og mer utenlandsk arbeidskraft, mens fler og fler misliker innvandrere
• blir fattigdom og klima større og større problemer, mens fler og fler heier på Siv Jensen
  
  Hva med å hoppe av strømmen?

På tur med gutta

Hverdag på Alalay

Et lite stykke Norge

Hva gjør man når man:

• Har katastrofale mageproblemer
  
• Er forkjøla


• Ikke har spist noe som helst de siste to dagene


• Vannet har vært borte den siste uka (Ingen god kombinasjon med mageproblemer)


• MP3 spilleren blir ødelagt


• Alle favorittklær (gensere, t-skjorter, boksere) blir ødelagt av store, gule rustflekker fra vaskemaskinen, fordi vannet som trolig var tilbake, ikke var tilbake likevel


• Alle disse tingene tilfeldigvis faller på samme dag

Jo, akkurat en sånn dag får man en pakke fra storebror i Norge, med blant annet norsk eventyrsjokolade. Man hiver i seg to stykker på rappen, og er faktisk mer happy etterpå en man har vært noen kveld tidligere!

Grunn nok til å bli

Det hadde vært en dårlig dag for gutta. En av dem hadde slått læreren og andre hadde banna masse i timene. Da de kom hjem var middagen utsatt, og det var alvorsmøte med to ansatte på kontoret. Kvelden var heller ikke bra, allting var forsinka og oppgavene blei ikke gjort skikkelig. Spesielt gjaldt det gutten som hadde ansvar for kjøkkenet og oppvasken. En forsiktig gutt som alltid er litt sliten, men med et sjarmerende smil bestående av litt skeive tenner. Han måtte stå med oppvasken en times tid etter at de andre gikk for å legge seg.

Jeg spurte den strenge ”educadoren” om det ikke var en gitar jeg kunne låne. - Joda, den lå nedstøva oppå en hylle. Jeg gikk innom alle de fire romma og sang og spilte nattasanger. Jeg er den dårligste gitarspilleren sør for Vadsø (les: av alle), men kan i alle fall et par sanger. De sang stille med på refrenget av ”Halleluja”, for den hadde de hørt på ”Shrek”. Et par av gutta fulgte med til alle fire romma, og nynna med hele tida.

Etterpå gikk jeg ut på kjøkkenet, der den forsiktige gutten fortsatt holdt på å vaske opp.
Jeg satte meg ned og spilte. ”Shrek”-sangen, og etterpå en norsk julesang mange ganger etter hverandre.

Da gutten var ferdig med oppvasken, ville han som vanlig at jeg skulle være med han å be aftenbønn på sengekanten. Han hviska forsiktig sin korte bønn: ”Señor. Takk for en fin dag. Ta vare på alle barna ute på gata. Og ta vare på Kristina som er der og besøker dem i natt.”

Selv om det hadde vært en fæl dag for gutta, kan det hende at et par av dem sovna med ”glade jul” surrendes i hodet. Jeg sovna i alle fall med troa på at det er dette jeg er her for; de små minuttene som kan bety litte grann, både for meg og for en liten bolivianer.

Hyllest til Hilde

Jeg fikk en liten melding på facebook fra Hilde her om dagen. Ho skreiv at ho hadde meldt seg for frivillighetssentralen i Bø, og skulle hjelpe en innvandrerfamilie på asylmottaket med å komme i gang i landet. Faren i familien var mye borte, så mora var som regel aleine med ungene. Det kunne være krevende med norsk språk, lekser og det å skaffe seg norske venner.

Kanskje det er noen som blir engasjert av å lese om fattigdom og urettferdighet, men lurer på hva i all verden en kan gjøre hjemme i Norge..? Spør Hilde, ho har fasiten!

En trist 13-års dag

Tidligere på dagen hadde vi feira at en av gutta på Alalay var blitt 13 år. Da det var tid for kveldsmat kom jeg til en ”cabaño” som var stengt fra innsida, to stoler stod foran døra. Jeg hørte noen hikste fra et vindu som stod på gløtt. Det viste seg å være bursdagsbarnet som hadde sperra seg inne. Jeg satte meg på huk på utsida av vinduet, og spurte hva som var galt. Det var litt vanskelig å skjønne hva han sa, han snakka lavt samtidig som tårene spratt. Men han var lei seg fordi det var et år mindre til han skulle reise fra Alalay og fordi det bare var et år til storebroren skulle flytte fra Alalay og inn til neste fase som er inne i byen. Han mumla også noe om de andre søsknene som bodde ute på gata.

Gutten har tre brødre på Alalay, og fire søsken som fortsatt lever på gata, fra 4 til 19 år gamle. Faren bor i La Paz, mens gutten sier at moren ”viajo donde Dios cuando yo tenía siete años”, som betyr at moren ”reiste til Gud da jeg var sju år gammel”.

Det skulle ikke vært lov å ha så mange bekymringer på en 13-års dag som denne gutten hadde. Men sannheten er nok at mange hundre 13-åringer på gata i Bolivia, om mulig, har enda flere bekymringer.