En gutt i cabañoen min skiller seg ut som den aller mest omtenksomme. Det lyser lang veg at han vil alle rundt seg godt. Grunnen til at han er på Alalay er at mora mishandla resten av familien, og han rømte. Denne uka kom mora på besøk til Alalay. Ho var en mindre sympatisk dame, og det blei ikke noe hyggelig møte for sønnen. Resten av kvelden og hele dagen etterpå var han inneslutta og trist. Psykologen tok godt vare på han og forklarte at det ikke blei aktuelt med flere besøk av mora i nærmeste framtid. Det virka som han var glad for det, samtidig som han sier at hans aller høyeste ønske er å få et godt forhold til mora si igjen.
På kvelden kom gutten og spurte om jeg kunne synge litt for han. Vi satt oss på en benk, og han la hodet på fanget mitt. Jeg begynte å synge stille med min mindre vakre stemme:
… du skal få en dag i mårå
som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel...
Jeg begynte å lure på om det går an å starte med helt blanke ark igjen, og kom fram til at det nok er umulig. Men at Alalay kanskje er noe av det nærmeste en kan komme.
Etter en stund hørte jeg små snorkelyder på fanget mitt.